Arktis

Wistingfeltet må aldri åpnes

Vi kan ikke på alvor finne på å åpne Wistingfeltet for oljeboring - og det når Espen Barth Eide i dag reiser til COP27 i Egypt med det som skal være Norges skjerpede klimamål!

Wistingfeltet er verdens nordligste oljefelt, som ligger bare 50 kilometer fra iskanten. Et oljeutslipp her vil ha katastrofale konsekvenser for det sårbare økosystemet i Barentshavet. Feltet ligger også 300 kilometer fra land, så skulle en ulykke skje ville hjelpen være langt unna, og høye bølger, mørke og ekstreme forhold ville gjort det ekstra utfordrende å håndtere en ulykke.

Regjeringen skal gjøre det beste for innbyggerne i Norge, og det er blant annet å redde klimaet. Ikke å bidra til å eskalere global oppvarming i lang tid fremover. Vi har også en grunnlov der det står at fremtidige generasjoner også har rett til et levelig klima.

Wistingfeltet er ikke en del av løsningen. Det er et oljefelt, ikke et gassfelt, så oljen fra Wisting ville ikke kunnet hjulpet den pågående energikrisen i Europa. Et annet moment å ta med her er at om vi hadde åpnet dette oljefeltet ville det ikke vært i drift før 2028, og med planlagt produksjonstid til 2058, altså 8 år etter at verden skal være karbonnøytral, sier det seg selv at Wisting ikke er forenelig med våre forpliktelser i Parisavtalen.

Norge kan ikke lengre drive business as usual med oljen. Vi har lovet å bidra til kampen mot eskalerende klimaendringer. Ikke å fremskynde dem. Nå er tiden inne for å skrinlegge denne tikkende bomben og begynne en reel grønn omstilling.

Bokanbefaling av "Varm is"

Ole Mathismoen har skrevet en liten perle av en bok om det spennende temaet is og da spesielt is som smelter på grunn av klimaendringene. Med “Varm is” klarer Mathismoen i sin alltid rolige og pedagogiske stil å formidle svært komplekse systemer i naturen og det skiftende klimaet på en enkel og oversiktlig måte.

Boken er bygget opp på en sånn måte at du ikke trenger forkunnskaper for å kunne sette deg inn i stoffet. På elegant vis knytter Mathismoen det han kaller iskrisen til de to store krisene vi allerede kjenner til - klimakrisen og naturkrisen. På denne måten blir alt fra tining av permafrosten til forgrønning av Arktis sett i en større kontekst.

Personlig har jeg vært spesielt interessert i Arktis og de dramatiske endringene som skjer der allerede før jeg skrev masteren min om det. Jeg håper virkelig denne boken blir lest av mange, så flere får øyene opp for hva som allerede skjer, og hva som kan skje. Spesielt kapittelet som omhandler hvor mye havet vil stige er svært skummelt. På side 99 i boka skriver Mathismoen: “Panelets (IPCC) konklusjoner om havnivået er svært dramatiske. Fordi smeltingen vil fortsette i hundreår og tusenår også om vi skulle klare store utslippskutt, tar de med hvilke svar scenarioene gir: Stopper vi oppvarmingen på 1,5 grader, vil havnivåstigningen bli begrenset til mellom to og tre meter de neste 2000 årene, og til mellom to og seks meter hvis vi klarer togradersmålet. Skulle det ryke, vil havet om et par tusen år stå mellom 19 og 22 meter over dagens nivå”. Og det er ikke bare i det lange perspektivet at ting blir skummelt. Mathismoen forteller om ulike vippepunkt der issmelting og effektene av det vil bli umulige for oss å gjøre noe med.

Det er nødvendig å vite om hvordan hvite polområder beskytter klimaet og hvordan isen her spiller en større rolle i reguleringen av klodens klima. Jeg føler dette er en bok som burde leses av alle, men spesielt politikere og andre med makt til å reversere oljepolitikken som føres i dag. Boken burde også oversettes til engelsk, for å nå flere.

For meg er Mathismoen et litterært forbilde i klimaformidlingens navn og her har han skrevet en sånn bok som du ikke vil skal ta slutt. Anbefales på det varmeste.